Feltarbeideren

Alle gode ting

2009-07-22T07:16:00.001-07:00

tar en gang slutt. Jeg er litt usikker på om det nødvendigvis er slik, men feltarbeidet mitt går i alle fall faretruende mot sitt endelikt. Jeg har betalt for meg på hostalet (med en svært trivelig rabatt) og fikk avskjedsgave av Martin - eieren. Her må man tilbake! Ja, og hvis noen skulle ønske å dra til Chiloé en gang kan det ikke være tvil om hverken by eller sted å bo; Ancud er definitivt den koseligste bygda, og Hostal Mundo Nuevo det nydeligste hostalet. Sånn, det var reklamen.

På mange måter skal det også bli greit å dra. Det har vært et veldig bra opphold, Chiloé er nydelig, frustrerende, spennende og jævlig! Litt av alt.

Nå er det bare noen timer til i byen, muligens et siste intervju, og så venter 16 timer på buss til Santiago...

Helligdager

2009-07-16T17:21:00.000-07:00

Disse katolikkene liker å hedre mennesker som en eller annen gang gjorde noe godt, også lenge etter at de døde. Enda mer hvis de gjorde noe kjempefint noe, eller til og med noe mirakuløst. Ved sistnevnte kan det hende de får helgenstatus. Noe katolikker også liker er å hedre versjoner av jomfru Maria. Dette skjer ved at noen på et eller tidspunkt har sett jomfrua åpenbare seg for dem, eventuelt har sett henne i form av en sky eller noe i den duren. Da får gjerne dette synes navn etter stedet, som for eksempel den svært kjente Virgen de Guadalupe. I Chile har man Virgen del Carmen, eller Nuestra señora de Monte Carmelo som den fulle tittelen er. Dette er et jomfrusyn av nevnte type; noen så jomfrua i form av en sky. Og denne Virgen del Carmen er Chiles beskytter. Hennes ofisielle dag er i dag, 16. juli, og det er ofisiell fridag. Sikkert fint for chilenere som gjerne vil ha fri, men for denne frøkena som ser feltarbeidstida si løpe av gårde og gå mot slutt, skulle gjerne ha gjort noe produktivt i dag. Det har jeg altså ikke gjort. Men jeg har gått en tur, jobber stadig hardt med meg selv for å takle turer i gater med mange hunder, laget meg suppe, drukket masse kaffe, lest litt bok og kikka på havet. Jeg burde jo brukt tida på transkribering. Men så strukturert og disiplinert er jeg altså ikke. Min kjæres melding om at han i morgen skal padle fra Sotra til Tysnes førte derimot til et lite stikk av treningsbehov. Da jeg som nevnt har litt problemer med å vandre avgårde etter forrige ukes møte med hissige versjoner av gatehunder, valgte jeg en alternativ treningsform. Jeg fylte to halvannenliters flasker med vann, og løftet disse en god del ganger, tok noen knebøy og en del situps og følte meg litt bedre til sinns. Tips til forbedringer av treningsopplegg mottas med takk.

Grunner til at intervjuer går i vasken og generell treighet i felt

2009-07-14T09:40:00.000-07:00

Feltarbeid er venting. Mye venting. For alt mulig kan skje. Du kan ha et intervju på plass, "møtes der og da", og personen du intervjuer kan for eksempel bare ikke dukke opp. Eller ringe 4 minutter før og si at han/hun ikke kan likevel. Eventuelt kan andre ting skje.

Derfor, her er min topp ti liste (tilfeldig rekkefølge) av grunner til at intervjuer går i vasken og generell treighet i felt:

Folk møter ikke opp til avtalte intervjuer
Folk svarer ikke på telefonen
Tid for kollektive forhandlinger og dermed dårlig tid
Folk jobber på båt og er dermed vanskelige å få tak i og treffe på land
Svineinfluensa
Timer på venterom grunnet alle vaksinene etter hundebitt
Lokal kultur basert på mañana mañana
Arbeidsinspektøren gikk ut i streik (den dagen jeg skulle intervjue han)
Den viktigste journalisten (i forhold til lakseindustrien) på øya fikk sparken*
Manglende vilje til å snakke med folk som ikke kan bidra til økte lønninger

* I går fikk journalisten i den lokalradioen folk flest hører på for å finne ut av hva som skjer, sparken. Ledelsen i radioen begrunner dette med at bedriften trenger å spare inn. Men ingen her er i tvil om at det egentlig handler om skiftet av ledelse; fra folk som er engasjert i lokale forhold og politikk og som baserte radioens arbeid på folkeopplysning og la stemmen til de marginaliserte bli hørt, til en profitt-basert ledelse med base i Opus Dei (radioen er underlagt bispedømmet). Journalisten er den i radioen som har vært ansatt lengst, produsert flest saker med fokus på sosiale, kulturelle og politiske forhold på øya, og den som har vunnet flere journalistpriser for sitt arbeid. I tillegg til å være den eneste reporteren radioen har i Ancud.

Kjendis får rabiessprøyte på skabbesykehus

2009-07-10T15:23:00.000-07:00

Jepp. Det er helt sant. Hele overskriften. Jeg er kjendis. Ca. z-kjendis, men dog. Og jeg har fått rabiessprøyte på et skabbete sykehus.

Men, for å begynne med begynnelsen. Begynte dagen med å bli filma mens jeg drakk kaffe, til et reiseprogram som skal gå på chilensk TV. På vei til en dokumentarvisning, film om lakseindustrien, med påfølgende debatt, ble jeg bitt i leggen av en av de mange hundene som raver gatelangs i byen. Jeg har frem til i dag kommet svært godt overens med disse tilsynelatende herreløse hundene, men i dag var det en tomsing som sneiet leggen min med de ekle tennene sine. Dette førte til at undertegnede, etter sms-konsultasjon med sin mamma og bedre halvdel, fant ut at legevakten nok var et lurt sted å dra. Så jeg dro nå dit, og satt i kø blandt alle svineinfluensapasientene. Legen konstaterte, som jeg også hadde gjort, at det ikke var alvorlig, men, huden var sprukket, en ørliten dråpe blod rent ut og dermed bør en få sprøyter mot rabies. Og det er tydeligvis ikke bare bare. 5 sprøyter skal jeg totalt få, første i dag.

Men sykehuset. Herregud. Skittent, kaldt og falleferdig. Og, sjekk hullet i taket over undersøkelsessenga:

For et sted...

Men, videre til kjendisstatusen min! Etter sprøyta labba jeg tilbake til stedet jeg egentlig skulle vært, hvor filmen nå var ferdig og man var gått over til debatt. Interessant, og med flere ulike synspunkter. Men det har intet med min kjendisstatus å gjøre. Jeg ble nemlig intervjuet på den lokale radiokanalen, et rundt 20 minutter langt intervju om hva jeg driver med her, mine synspunkter på industrien og fagbevegelsen her og den slags. Med pause midt i hvor Valkyrien Allstars fikk underholde folket i Ancud.

Etter lunsj og skikkelig kaffe fikk jeg unnagjort ukas siste intervju, som viste seg å bli et av de aller beste til nå. Nå slapper jeg av, før det på ny er teater!

God helg!

Teater og yoga

2009-07-07T16:10:00.000-07:00

Som nevnt i forrige innlegg, er ikke alltid feltarbeid en veldig innholdsrik affære. Det er tidvis ekstremt mye fritid, som jeg vel ærlig talt brukt til å transkribere intervjuer. Noe jeg har prøvd på, men det endte vel ikke i så altfor mange minutter ferdigskrevne ord. Jaja.

Så hva gjør man da? I en by, på rundt 30 000 innbyggere, hvor regnet plasker både vertikalt og horisontalt og hvor tåka på et eller annet tidspunkt alltid kommer snikende. Og etter at ens gringo tok turen videre? Jo, man prøver da så godt man kan. På en av festene jeg var på de første helgene her, ble jeg kjent med den lokale yoga-instruktøren. Og dermed har jeg vært på et par treninger, i et iskaldt rom med svært glatt gulv, og hvor jeg trakk ned gjennomsnittsalderen betraktelig. Jeg har alltid trodd, og handlet deretter, at yoga er en slags aktiv versjon av meditasjon, og at man derfor skal tie stille. Alle lyder skal være pustelyder, eventuelt plingplong fra stereoanlegget. Disse damene tenker ikke helt deretter, og tatler i vei. Yoga-instruktøren rister på hodet, og vips tar hun fram de øvelsene hvor fjollene ikke lenger kunne fnise.

Det var et par kvelder. Men overskriften nevner jo teater.. Og jo, det er en teaterfestival her nå! Hver tredje dag er det forestillinger i teatersalen på kommunehuset. Inngangspenger: langtidsholdbar mat (f.eks. ris, pasta, hermetikk). Dette deles senere ut til fattige familier på øya. Og hvem kan si nei til noe slikt? Ergo går jeg stadig på teaterforestillinger, med en pakke linser i veska. Ikke bare er det fritidssyssel, det er også tidvis svært bra! Så om du noen ganger vurderer å dra til Ancud midt i chilensk vinter, husk teaterfestivalen i juli!

Apurarse en Chiloé es perder el tiempo

2009-07-04T10:28:00.000-07:00

"Å skynde seg på Chiloé er å sløse bort tid"

Det stemmer. Uten tvil. Alt tar lengre tid enn man tror, man kan alltid utsette (klisjéen mañana, mañana er her i sitt rette element), men, hvis man lar seg styre av den lokale tidsforståelsen, vinner man desto mer. Ikke bare senkes skuldrene (selv om det norske effektivitetsjaget stjeler nattetimer), man vinner også innpass på en helt annen måte enn om man kjører på som planlagt.

Torsdag var en svært god feltarbeidsdag, deltok på et kurs for fagforeningene, hadde et svært vellykket intervju, fikk omvisning i det som tidligere var et av de viktigste produksjonsstedene på øya, og ble selv intervjuet på den lokale radiokanalen!

Dermed ble fredag litt sløv. Eller, ganske turistaktig, på vagabundmåten. Sammen med en gringo (nordamerikaner) fant vi ut at vi ville unne oss en litt luksuriøs dag. Så vi vandret rundt i byen, tok en tur til fortet

Før vi tok turen til den ene kaféen jeg har funnet som har skikkelig kaffe (espresso), hjemmebakt grovbrød, og et veldig utvalg kaker!

En italiensk-norsk-ettet amerikaners lykke over skikkelig kaffe, for første gang på flere uker:

Min fredagslykke:

Deretter vandret vi litt rundt, så på rare hus, blant annet naboer som ikke har klart å bli enige om mønster og farge..

Slik kan formiddagene være i Ancud. Eller de kan bestå av intervjuer, transkribering, diskutering og lytting. Alt etter som.

Den perfekte tirsdag

2009-06-30T15:28:00.000-07:00

10 dager på hostalet med den skrikete dama, det kalde rommet og den søte katten er over og jeg fikk i dag bytta til det perfekte hostalet. Fordi jeg skal være her så lenge, fikk jeg det største, fineste rommet, med best utsikt (over fjorden) og eget, stort bad, til prisen av det minste rommet, uten bad.. Og, senga er forma som en båt! (Det øverste bildet er fra rommet mitt)

Etter å ha kommet meg ut av det gamle hostalet tok jeg turen til kontoret, hvor sjefen og jeg nok en gang hadde en lang samtale om diverse aspekter ved fagforeningene på denne øya (det aner meg at metodekapittelet og delen om feltsamtaler kommer til å dreie seg om denne mannen), før jeg tok turen opp til kommunehuset, hvor Ancuds fagforeningssamling har et "kontor" i kjelleren. Jeg fikk et langt, innholdsrikt og svært nyttig intervju med en gammel traver som har meninger om både det ene og det andre.

Disse to lyspunktene, samt mitt 2-års jubileum som samboer overskygger stormen ute, den utrolig dårlige lunsjen og det at jeg drakk kaffe på kaféen som jeg etterpå fant ut at tilhører han som var leder for Pinochets sikkerhetsstyrker (=torturbanden), og gjør denne tirsdagen til en svært god tirsdag.

Ut på tur - etc..

2009-06-29T09:22:00.000-07:00

Søndag er dagen for utflukter, også i Chile. Andrés tok meg med sammen med sin tio, faren i huset hvor han leier, som fungerer som hans familie her på øya (han er fra Santiago, men vil ikke dra fra Chiloé).Vi dro til andre sida av bukta, først på besøk til don Balos foreldre på den lille gården deres.

Gården:

Ei einaste ku...

Vanntårnet:

Vi dro etterhvert til fuerte Ahui, Ahui-fortet, hvor man beskyttet seg mot spanjoler, og omvendt. Utsikt til Stillehavet, og inn mot byen. Det blåste stikker og storm - glede for mitt nord-jærske hjerte!

Don Balo og undertegnede

Utsikt til Ancud:

En feltarbeiders hverdag

2009-06-26T09:53:00.000-07:00

Etterhvert kommer man inn i en slags rutine, og klarer å få seg til å tro at dette er en hverdag. Jeg pleier å begynne dagene med å krangle med dusjen om temperatur og styrke. Det tar rundt et kvarter. Så er det frokost, alltid hvitt brød og pulverkaffe, på kjøkkenet, mens den skrikete hostaldama baker kaker og skravler. Jeg pludrer litt med, men er mest opptatt av kattungen, som liker seg best under vedkomfyren, og dermed har noe snodige og opprullede følehår.

Litt utpå dagen drar jeg på "kontoret", oversetter litt avisartikler fra norsk til spansk for organisasjonen, leser litt, snakker med folka om alt mulig, spesielt om fagforeningsgreier, og er med på en del møter. Og får gjort et intervju (mitt første i går!), og prøver å legge en arbeidsplan for videre fremgang. Jeg tenker alltid at snart, da, løsner det og intervjutimeplanen bare brer seg utover, som svineinfluensaen. Ja, for sør i Chile er det stedet med flest smittede, i verden, så vidt jeg har fått med meg. Og 7 har dødd av influensaen i landet. Jeg derimot, jeg holder meg frisk. Til og med da vi en gjeng var på en "restaurant" på markedet og hadde skalldyrfest, da var visst jeg den eneste som ikke ble dårlig etterpå. Alle andre hadde ropt på Gud i den store hvite telefonen. Snakk om svake mager...

Om kveldene hender det at jeg går en tur, treffer de ettervert lokale bekjente, eller som i går, tar en tur til den lokale radioen:

(Ja, den minner om SRiB på gamle studentsenteret)

Jeg har også hatt et lite Lost-maraton de siste dagene, men jeg er litt usikker på hvor lurt det er, ikke så altfor mange uker før jeg nok en gang skal krysse Atlanteren. Hm.

Chiloé

2009-06-23T09:56:00.001-07:00

Hvis du klikker på kartet blir det større..

Ancud

2009-06-22T14:26:00.000-07:00

Etter noen dager her i Ancud, begynner jeg å bli vant til byen; 4 årstider per dag, løshunder, hus med dårlig isolering og dårlige vinduer og, dama jeg bor hos. Hun er svært moderlig av seg, men jeg fikk da markert meg, da jeg kom hjem klokka fire natt til søndag. Hah. Meg skal man ikke fortelle om innetider. Hun er ganske snodig, det aner meg at hun hører ganske dårlig, for hun snakker alltid svært høyt, og tramper rundt i huset og ordner ting og tang. Og brillene henger alltid langt nede på nesa, så hun kikker på deg med hodet lett bøyd bakover og en rynke øverst på nesa.

Huset jeg bor i er det mest turkise huset i gata Errazuriz. Det er helt ok, veldig kaldt og fuktig, men ok. Og så har det en stor fordel: en veldig søt og leken liten kattunge! Kulden; jeg kjøpe litt ost her en dag, og dagen derpå var den på ingen måte svett. Jeg går egentlig mest og venter på at det perfekte hostalet skal åpne etter forbedringsperioden sin, slik at jeg kan flytte ned til stranda, med utsikt over bukta.

Fra litt lenger opp i gata, ned mot fjorden:

Chiloé er kjent for sin spesielle byggestil. Som du ser på bildet, man legger plankene nedover, og lager et mønster av det, og de fleste hus har sitt eget mønster. Dette er min foreløpige favoritt:

En dag skal jeg gå en tur rundt om i byen og ta bilder av de ulike stilene, men, nå må det jobbes litt...

40 grader sør

2009-06-17T08:24:00.000-07:00

Da har jeg komt meg sør. Langt sør. Hele 40 grader sør for ekvator. Jeg befinner meg i Puerto Montt, som visstnok kalles verdens laksehovedstad, på grunn av all oppdretten. Dette bør nok nyanseres noe nå, som 20 000 mennesker i regionen har mistet jobben i lakseindustrien. Men, det var ikke det jeg hadde tenkt å fortelle om.

Jeg klarte å snu døgnet, noe brutalt og raskt, i Santiago for nesten 2 uker siden. Alina, ei god venninne fra da jeg bodde her, innlosjerte meg hos ei venninne av seg i bydelen Ñuñoa. En veldig koselig liten leilighet, med terrasse med utsikt mot Andesfjellene, en bitteliten skog og naboens hage hvor to valper lekte hele morgenen mens jeg drakk kaffe og kikket på dem, i stekende Santiago-sol. Så kom snuen. Jeg ble kjempeforkjøla, og vekslet mellom senga, ambassaden, pusse nesa, gjensyn med venner og bydeler, hoste og mer snått. Men, det var ikke svineinfluensaen, som Chile er sterkt angrepet av, og ting kom seg.

Etter hvert dro vi til Linares, hvor familien til Alina bor. Der ble hosten min tema for lange diskusjoner rundt peisen. Hvordan best kurerere den. Jeg ble servert diverse aguitas, som er te laget på urter, i dette tilfellet diverse blader fra ulike trær i hagen, med honning. Piller? Hvilken type hostesaft? Foreldre, søsken, tanter og onkler i vill diskusjon om denne snodige lille hosten min.

Helt til noen så lyset. Selvfølgelig! At vi ikke kom på det med en gang! Avispapir med stearin på! Ja. Det burde gjøre susen. Så, da jeg skulle legge meg, satte Alina seg på sengekanten med et blad avis, og et tent stearinlys som hun dryppet ut over avispapiret. Dette ble så fort lagt på brystet mitt, under pysjamasen, og klemt inntil. Det merkelig er at det fungerte. Ikke mer hoste. I alle fall ikke den natta.

I går tilbrakte jeg 11 timer på buss, sørover. Skoger, nedhogde områder, eukalyptusplantasjer og masse små byer. Og stadig gråere og mer truende skyer jo lenger sør bussen beveget seg. Men, til slutt kom jeg meg til Puerto Montt, hvor jeg bor hos Aldo, i hytta hans på ei strand utfor byen. Det regner, er grønt og frodig og det er kanskje det som gjør at der ute ved stranda ser det litt ut som Finnøy, eller en hvilken som helst øy på Vestlandet kanskje. Naboen har en puma i et bur, som griner, spesielt når hanene vekker oss om morgenen.

Jeg har vel ikke kommet meg helt igang med feltarbeidet ennå, men, nesten alle jeg treffer vet om noen, kjenner noen, har studert med noen som kan noe om lakseindustrien på Chiloé. Og doktorstipendiaten som sitter ved siden av meg her på arbeidsrommet Aldo plasserte meg før han sprang til dagens time (han jobber på et universitetet her i Puerto Montt, som universitetslektor), er antropolog, med forskning innen fiskeri på nettopp Chiloé... Ting tar tid her i Chile, men, noen kjenner alltid noen og vips, så har ting ordnet seg!