Den perfekte tirsdag

10 dager på hostalet med den skrikete dama, det kalde rommet og den søte katten er over og jeg fikk i dag bytta til det perfekte hostalet. Fordi jeg skal være her så lenge, fikk jeg det største, fineste rommet, med best utsikt (over fjorden) og eget, stort bad, til prisen av det minste rommet, uten bad.. Og, senga er forma som en båt! (Det øverste bildet er fra rommet mitt)

Etter å ha kommet meg ut av det gamle hostalet tok jeg turen til kontoret, hvor sjefen og jeg nok en gang hadde en lang samtale om diverse aspekter ved fagforeningene på denne øya (det aner meg at metodekapittelet og delen om feltsamtaler kommer til å dreie seg om denne mannen), før jeg tok turen opp til kommunehuset, hvor Ancuds fagforeningssamling har et "kontor" i kjelleren. Jeg fikk et langt, innholdsrikt og svært nyttig intervju med en gammel traver som har meninger om både det ene og det andre.

Disse to lyspunktene, samt mitt 2-års jubileum som samboer overskygger stormen ute, den utrolig dårlige lunsjen og det at jeg drakk kaffe på kaféen som jeg etterpå fant ut at tilhører han som var leder for Pinochets sikkerhetsstyrker (=torturbanden), og gjør denne tirsdagen til en svært god tirsdag.

Ut på tur - etc..

Søndag er dagen for utflukter, også i Chile. Andrés tok meg med sammen med sin tio, faren i huset hvor han leier, som fungerer som hans familie her på øya (han er fra Santiago, men vil ikke dra fra Chiloé).Vi dro til andre sida av bukta, først på besøk til don Balos foreldre på den lille gården deres.

Gården:

Ei einaste ku...

Vanntårnet:

Vi dro etterhvert til fuerte Ahui, Ahui-fortet, hvor man beskyttet seg mot spanjoler, og omvendt. Utsikt til Stillehavet, og inn mot byen. Det blåste stikker og storm - glede for mitt nord-jærske hjerte!

Don Balo og undertegnede

Utsikt til Ancud:

En feltarbeiders hverdag

Etterhvert kommer man inn i en slags rutine, og klarer å få seg til å tro at dette er en hverdag. Jeg pleier å begynne dagene med å krangle med dusjen om temperatur og styrke. Det tar rundt et kvarter. Så er det frokost, alltid hvitt brød og pulverkaffe, på kjøkkenet, mens den skrikete hostaldama baker kaker og skravler. Jeg pludrer litt med, men er mest opptatt av kattungen, som liker seg best under vedkomfyren, og dermed har noe snodige og opprullede følehår.

Litt utpå dagen drar jeg på "kontoret", oversetter litt avisartikler fra norsk til spansk for organisasjonen, leser litt, snakker med folka om alt mulig, spesielt om fagforeningsgreier, og er med på en del møter. Og får gjort et intervju (mitt første i går!), og prøver å legge en arbeidsplan for videre fremgang. Jeg tenker alltid at snart, da, løsner det og intervjutimeplanen bare brer seg utover, som svineinfluensaen. Ja, for sør i Chile er det stedet med flest smittede, i verden, så vidt jeg har fått med meg. Og 7 har dødd av influensaen i landet. Jeg derimot, jeg holder meg frisk. Til og med da vi en gjeng var på en "restaurant" på markedet og hadde skalldyrfest, da var visst jeg den eneste som ikke ble dårlig etterpå. Alle andre hadde ropt på Gud i den store hvite telefonen. Snakk om svake mager...

Om kveldene hender det at jeg går en tur, treffer de ettervert lokale bekjente, eller som i går, tar en tur til den lokale radioen:

(Ja, den minner om SRiB på gamle studentsenteret)

Jeg har også hatt et lite Lost-maraton de siste dagene, men jeg er litt usikker på hvor lurt det er, ikke så altfor mange uker før jeg nok en gang skal krysse Atlanteren. Hm.

Chiloé

Hvis du klikker på kartet blir det større..

Ancud

Etter noen dager her i Ancud, begynner jeg å bli vant til byen; 4 årstider per dag, løshunder, hus med dårlig isolering og dårlige vinduer og, dama jeg bor hos. Hun er svært moderlig av seg, men jeg fikk da markert meg, da jeg kom hjem klokka fire natt til søndag. Hah. Meg skal man ikke fortelle om innetider. Hun er ganske snodig, det aner meg at hun hører ganske dårlig, for hun snakker alltid svært høyt, og tramper rundt i huset og ordner ting og tang. Og brillene henger alltid langt nede på nesa, så hun kikker på deg med hodet lett bøyd bakover og en rynke øverst på nesa.

Huset jeg bor i er det mest turkise huset i gata Errazuriz. Det er helt ok, veldig kaldt og fuktig, men ok. Og så har det en stor fordel: en veldig søt og leken liten kattunge! Kulden; jeg kjøpe litt ost her en dag, og dagen derpå var den på ingen måte svett. Jeg går egentlig mest og venter på at det perfekte hostalet skal åpne etter forbedringsperioden sin, slik at jeg kan flytte ned til stranda, med utsikt over bukta.

Fra litt lenger opp i gata, ned mot fjorden:

Chiloé er kjent for sin spesielle byggestil. Som du ser på bildet, man legger plankene nedover, og lager et mønster av det, og de fleste hus har sitt eget mønster. Dette er min foreløpige favoritt:

En dag skal jeg gå en tur rundt om i byen og ta bilder av de ulike stilene, men, nå må det jobbes litt...

40 grader sør

Da har jeg komt meg sør. Langt sør. Hele 40 grader sør for ekvator. Jeg befinner meg i Puerto Montt, som visstnok kalles verdens laksehovedstad, på grunn av all oppdretten. Dette bør nok nyanseres noe nå, som 20 000 mennesker i regionen har mistet jobben i lakseindustrien. Men, det var ikke det jeg hadde tenkt å fortelle om.

Jeg klarte å snu døgnet, noe brutalt og raskt, i Santiago for nesten 2 uker siden. Alina, ei god venninne fra da jeg bodde her, innlosjerte meg hos ei venninne av seg i bydelen Ñuñoa. En veldig koselig liten leilighet, med terrasse med utsikt mot Andesfjellene, en bitteliten skog og naboens hage hvor to valper lekte hele morgenen mens jeg drakk kaffe og kikket på dem, i stekende Santiago-sol. Så kom snuen. Jeg ble kjempeforkjøla, og vekslet mellom senga, ambassaden, pusse nesa, gjensyn med venner og bydeler, hoste og mer snått. Men, det var ikke svineinfluensaen, som Chile er sterkt angrepet av, og ting kom seg.

Etter hvert dro vi til Linares, hvor familien til Alina bor. Der ble hosten min tema for lange diskusjoner rundt peisen. Hvordan best kurerere den. Jeg ble servert diverse aguitas, som er te laget på urter, i dette tilfellet diverse blader fra ulike trær i hagen, med honning. Piller? Hvilken type hostesaft? Foreldre, søsken, tanter og onkler i vill diskusjon om denne snodige lille hosten min.

Helt til noen så lyset. Selvfølgelig! At vi ikke kom på det med en gang! Avispapir med stearin på! Ja. Det burde gjøre susen. Så, da jeg skulle legge meg, satte Alina seg på sengekanten med et blad avis, og et tent stearinlys som hun dryppet ut over avispapiret. Dette ble så fort lagt på brystet mitt, under pysjamasen, og klemt inntil. Det merkelig er at det fungerte. Ikke mer hoste. I alle fall ikke den natta.

I går tilbrakte jeg 11 timer på buss, sørover. Skoger, nedhogde områder, eukalyptusplantasjer og masse små byer. Og stadig gråere og mer truende skyer jo lenger sør bussen beveget seg. Men, til slutt kom jeg meg til Puerto Montt, hvor jeg bor hos Aldo, i hytta hans på ei strand utfor byen. Det regner, er grønt og frodig og det er kanskje det som gjør at der ute ved stranda ser det litt ut som Finnøy, eller en hvilken som helst øy på Vestlandet kanskje. Naboen har en puma i et bur, som griner, spesielt når hanene vekker oss om morgenen.

Jeg har vel ikke kommet meg helt igang med feltarbeidet ennå, men, nesten alle jeg treffer vet om noen, kjenner noen, har studert med noen som kan noe om lakseindustrien på Chiloé. Og doktorstipendiaten som sitter ved siden av meg her på arbeidsrommet Aldo plasserte meg før han sprang til dagens time (han jobber på et universitetet her i Puerto Montt, som universitetslektor), er antropolog, med forskning innen fiskeri på nettopp Chiloé... Ting tar tid her i Chile, men, noen kjenner alltid noen og vips, så har ting ordnet seg!