Alle gode ting

tar en gang slutt. Jeg er litt usikker på om det nødvendigvis er slik, men feltarbeidet mitt går i alle fall faretruende mot sitt endelikt. Jeg har betalt for meg på hostalet (med en svært trivelig rabatt) og fikk avskjedsgave av Martin - eieren. Her må man tilbake! Ja, og hvis noen skulle ønske å dra til Chiloé en gang kan det ikke være tvil om hverken by eller sted å bo; Ancud er definitivt den koseligste bygda, og Hostal Mundo Nuevo det nydeligste hostalet. Sånn, det var reklamen.

På mange måter skal det også bli greit å dra. Det har vært et veldig bra opphold, Chiloé er nydelig, frustrerende, spennende og jævlig! Litt av alt.

Nå er det bare noen timer til i byen, muligens et siste intervju, og så venter 16 timer på buss til Santiago...

Helligdager

Disse katolikkene liker å hedre mennesker som en eller annen gang gjorde noe godt, også lenge etter at de døde. Enda mer hvis de gjorde noe kjempefint noe, eller til og med noe mirakuløst. Ved sistnevnte kan det hende de får helgenstatus. Noe katolikker også liker er å hedre versjoner av jomfru Maria. Dette skjer ved at noen på et eller tidspunkt har sett jomfrua åpenbare seg for dem, eventuelt har sett henne i form av en sky eller noe i den duren. Da får gjerne dette synes navn etter stedet, som for eksempel den svært kjente Virgen de Guadalupe. I Chile har man Virgen del Carmen, eller Nuestra señora de Monte Carmelo som den fulle tittelen er. Dette er et jomfrusyn av nevnte type; noen så jomfrua i form av en sky. Og denne Virgen del Carmen er Chiles beskytter. Hennes ofisielle dag er i dag, 16. juli, og det er ofisiell fridag. Sikkert fint for chilenere som gjerne vil ha fri, men for denne frøkena som ser feltarbeidstida si løpe av gårde og gå mot slutt, skulle gjerne ha gjort noe produktivt i dag. Det har jeg altså ikke gjort. Men jeg har gått en tur, jobber stadig hardt med meg selv for å takle turer i gater med mange hunder, laget meg suppe, drukket masse kaffe, lest litt bok og kikka på havet. Jeg burde jo brukt tida på transkribering. Men så strukturert og disiplinert er jeg altså ikke. Min kjæres melding om at han i morgen skal padle fra Sotra til Tysnes førte derimot til et lite stikk av treningsbehov. Da jeg som nevnt har litt problemer med å vandre avgårde etter forrige ukes møte med hissige versjoner av gatehunder, valgte jeg en alternativ treningsform. Jeg fylte to halvannenliters flasker med vann, og løftet disse en god del ganger, tok noen knebøy og en del situps og følte meg litt bedre til sinns. Tips til forbedringer av treningsopplegg mottas med takk.

Grunner til at intervjuer går i vasken og generell treighet i felt

Feltarbeid er venting. Mye venting. For alt mulig kan skje. Du kan ha et intervju på plass, "møtes der og da", og personen du intervjuer kan for eksempel bare ikke dukke opp. Eller ringe 4 minutter før og si at han/hun ikke kan likevel. Eventuelt kan andre ting skje.

Derfor, her er min topp ti liste (tilfeldig rekkefølge) av grunner til at intervjuer går i vasken og generell treighet i felt:

1. Folk møter ikke opp til avtalte intervjuer
2. Folk svarer ikke på telefonen
3. Tid for kollektive forhandlinger og dermed dårlig tid
4. Folk jobber på båt og er dermed vanskelige å få tak i og treffe på land
5. Svineinfluensa
6. Timer på venterom grunnet alle vaksinene etter hundebitt
7. Lokal kultur basert på mañana mañana
8. Arbeidsinspektøren gikk ut i streik (den dagen jeg skulle intervjue han)
9. Den viktigste journalisten (i forhold til lakseindustrien) på øya fikk sparken*
10. Manglende vilje til å snakke med folk som ikke kan bidra til økte lønninger

* I går fikk journalisten i den lokalradioen folk flest hører på for å finne ut av hva som skjer, sparken. Ledelsen i radioen begrunner dette med at bedriften trenger å spare inn. Men ingen her er i tvil om at det egentlig handler om skiftet av ledelse; fra folk som er engasjert i lokale forhold og politikk og som baserte radioens arbeid på folkeopplysning og la stemmen til de marginaliserte bli hørt, til en profitt-basert ledelse med base i Opus Dei (radioen er underlagt bispedømmet). Journalisten er den i radioen som har vært ansatt lengst, produsert flest saker med fokus på sosiale, kulturelle og politiske forhold på øya, og den som har vunnet flere journalistpriser for sitt arbeid. I tillegg til å være den eneste reporteren radioen har i Ancud.

Kjendis får rabiessprøyte på skabbesykehus

Jepp. Det er helt sant. Hele overskriften. Jeg er kjendis. Ca. z-kjendis, men dog. Og jeg har fått rabiessprøyte på et skabbete sykehus.

Men, for å begynne med begynnelsen. Begynte dagen med å bli filma mens jeg drakk kaffe, til et reiseprogram som skal gå på chilensk TV. På vei til en dokumentarvisning, film om lakseindustrien, med påfølgende debatt, ble jeg bitt i leggen av en av de mange hundene som raver gatelangs i byen. Jeg har frem til i dag kommet svært godt overens med disse tilsynelatende herreløse hundene, men i dag var det en tomsing som sneiet leggen min med de ekle tennene sine. Dette førte til at undertegnede, etter sms-konsultasjon med sin mamma og bedre halvdel, fant ut at legevakten nok var et lurt sted å dra. Så jeg dro nå dit, og satt i kø blandt alle svineinfluensapasientene. Legen konstaterte, som jeg også hadde gjort, at det ikke var alvorlig, men, huden var sprukket, en ørliten dråpe blod rent ut og dermed bør en få sprøyter mot rabies. Og det er tydeligvis ikke bare bare. 5 sprøyter skal jeg totalt få, første i dag.

Men sykehuset. Herregud. Skittent, kaldt og falleferdig. Og, sjekk hullet i taket over undersøkelsessenga:

For et sted...

Men, videre til kjendisstatusen min! Etter sprøyta labba jeg tilbake til stedet jeg egentlig skulle vært, hvor filmen nå var ferdig og man var gått over til debatt. Interessant, og med flere ulike synspunkter. Men det har intet med min kjendisstatus å gjøre. Jeg ble nemlig intervjuet på den lokale radiokanalen, et rundt 20 minutter langt intervju om hva jeg driver med her, mine synspunkter på industrien og fagbevegelsen her og den slags. Med pause midt i hvor Valkyrien Allstars fikk underholde folket i Ancud.

Etter lunsj og skikkelig kaffe fikk jeg unnagjort ukas siste intervju, som viste seg å bli et av de aller beste til nå. Nå slapper jeg av, før det på ny er teater!

God helg!

Teater og yoga

Som nevnt i forrige innlegg, er ikke alltid feltarbeid en veldig innholdsrik affære. Det er tidvis ekstremt mye fritid, som jeg vel ærlig talt brukt til å transkribere intervjuer. Noe jeg har prøvd på, men det endte vel ikke i så altfor mange minutter ferdigskrevne ord. Jaja.

Så hva gjør man da? I en by, på rundt 30 000 innbyggere, hvor regnet plasker både vertikalt og horisontalt og hvor tåka på et eller annet tidspunkt alltid kommer snikende. Og etter at ens gringo tok turen videre? Jo, man prøver da så godt man kan. På en av festene jeg var på de første helgene her, ble jeg kjent med den lokale yoga-instruktøren. Og dermed har jeg vært på et par treninger, i et iskaldt rom med svært glatt gulv, og hvor jeg trakk ned gjennomsnittsalderen betraktelig. Jeg har alltid trodd, og handlet deretter, at yoga er en slags aktiv versjon av meditasjon, og at man derfor skal tie stille. Alle lyder skal være pustelyder, eventuelt plingplong fra stereoanlegget. Disse damene tenker ikke helt deretter, og tatler i vei. Yoga-instruktøren rister på hodet, og vips tar hun fram de øvelsene hvor fjollene ikke lenger kunne fnise.

Det var et par kvelder. Men overskriften nevner jo teater.. Og jo, det er en teaterfestival her nå! Hver tredje dag er det forestillinger i teatersalen på kommunehuset. Inngangspenger: langtidsholdbar mat (f.eks. ris, pasta, hermetikk). Dette deles senere ut til fattige familier på øya. Og hvem kan si nei til noe slikt? Ergo går jeg stadig på teaterforestillinger, med en pakke linser i veska. Ikke bare er det fritidssyssel, det er også tidvis svært bra! Så om du noen ganger vurderer å dra til Ancud midt i chilensk vinter, husk teaterfestivalen i juli!

Apurarse en Chiloé es perder el tiempo

"Å skynde seg på Chiloé er å sløse bort tid"

Det stemmer. Uten tvil. Alt tar lengre tid enn man tror, man kan alltid utsette (klisjéen mañana, mañana er her i sitt rette element), men, hvis man lar seg styre av den lokale tidsforståelsen, vinner man desto mer. Ikke bare senkes skuldrene (selv om det norske effektivitetsjaget stjeler nattetimer), man vinner også innpass på en helt annen måte enn om man kjører på som planlagt.

Torsdag var en svært god feltarbeidsdag, deltok på et kurs for fagforeningene, hadde et svært vellykket intervju, fikk omvisning i det som tidligere var et av de viktigste produksjonsstedene på øya, og ble selv intervjuet på den lokale radiokanalen!

Dermed ble fredag litt sløv. Eller, ganske turistaktig, på vagabundmåten. Sammen med en gringo (nordamerikaner) fant vi ut at vi ville unne oss en litt luksuriøs dag. Så vi vandret rundt i byen, tok en tur til fortet

Før vi tok turen til den ene kaféen jeg har funnet som har skikkelig kaffe (espresso), hjemmebakt grovbrød, og et veldig utvalg kaker!

En italiensk-norsk-ettet amerikaners lykke over skikkelig kaffe, for første gang på flere uker:

Min fredagslykke:

Deretter vandret vi litt rundt, så på rare hus, blant annet naboer som ikke har klart å bli enige om mønster og farge..

Slik kan formiddagene være i Ancud. Eller de kan bestå av intervjuer, transkribering, diskutering og lytting. Alt etter som.