En feltarbeiders hverdag

Etterhvert kommer man inn i en slags rutine, og klarer å få seg til å tro at dette er en hverdag. Jeg pleier å begynne dagene med å krangle med dusjen om temperatur og styrke. Det tar rundt et kvarter. Så er det frokost, alltid hvitt brød og pulverkaffe, på kjøkkenet, mens den skrikete hostaldama baker kaker og skravler. Jeg pludrer litt med, men er mest opptatt av kattungen, som liker seg best under vedkomfyren, og dermed har noe snodige og opprullede følehår.

Litt utpå dagen drar jeg på "kontoret", oversetter litt avisartikler fra norsk til spansk for organisasjonen, leser litt, snakker med folka om alt mulig, spesielt om fagforeningsgreier, og er med på en del møter. Og får gjort et intervju (mitt første i går!), og prøver å legge en arbeidsplan for videre fremgang. Jeg tenker alltid at snart, da, løsner det og intervjutimeplanen bare brer seg utover, som svineinfluensaen. Ja, for sør i Chile er det stedet med flest smittede, i verden, så vidt jeg har fått med meg. Og 7 har dødd av influensaen i landet. Jeg derimot, jeg holder meg frisk. Til og med da vi en gjeng var på en "restaurant" på markedet og hadde skalldyrfest, da var visst jeg den eneste som ikke ble dårlig etterpå. Alle andre hadde ropt på Gud i den store hvite telefonen. Snakk om svake mager...

Om kveldene hender det at jeg går en tur, treffer de ettervert lokale bekjente, eller som i går, tar en tur til den lokale radioen:

(Ja, den minner om SRiB på gamle studentsenteret)

Jeg har også hatt et lite Lost-maraton de siste dagene, men jeg er litt usikker på hvor lurt det er, ikke så altfor mange uker før jeg nok en gang skal krysse Atlanteren. Hm.