40 grader sør

Da har jeg komt meg sør. Langt sør. Hele 40 grader sør for ekvator. Jeg befinner meg i Puerto Montt, som visstnok kalles verdens laksehovedstad, på grunn av all oppdretten. Dette bør nok nyanseres noe nå, som 20 000 mennesker i regionen har mistet jobben i lakseindustrien. Men, det var ikke det jeg hadde tenkt å fortelle om.

Jeg klarte å snu døgnet, noe brutalt og raskt, i Santiago for nesten 2 uker siden. Alina, ei god venninne fra da jeg bodde her, innlosjerte meg hos ei venninne av seg i bydelen Ñuñoa. En veldig koselig liten leilighet, med terrasse med utsikt mot Andesfjellene, en bitteliten skog og naboens hage hvor to valper lekte hele morgenen mens jeg drakk kaffe og kikket på dem, i stekende Santiago-sol. Så kom snuen. Jeg ble kjempeforkjøla, og vekslet mellom senga, ambassaden, pusse nesa, gjensyn med venner og bydeler, hoste og mer snått. Men, det var ikke svineinfluensaen, som Chile er sterkt angrepet av, og ting kom seg.

Etter hvert dro vi til Linares, hvor familien til Alina bor. Der ble hosten min tema for lange diskusjoner rundt peisen. Hvordan best kurerere den. Jeg ble servert diverse aguitas, som er te laget på urter, i dette tilfellet diverse blader fra ulike trær i hagen, med honning. Piller? Hvilken type hostesaft? Foreldre, søsken, tanter og onkler i vill diskusjon om denne snodige lille hosten min.

Helt til noen så lyset. Selvfølgelig! At vi ikke kom på det med en gang! Avispapir med stearin på! Ja. Det burde gjøre susen. Så, da jeg skulle legge meg, satte Alina seg på sengekanten med et blad avis, og et tent stearinlys som hun dryppet ut over avispapiret. Dette ble så fort lagt på brystet mitt, under pysjamasen, og klemt inntil. Det merkelig er at det fungerte. Ikke mer hoste. I alle fall ikke den natta.

I går tilbrakte jeg 11 timer på buss, sørover. Skoger, nedhogde områder, eukalyptusplantasjer og masse små byer. Og stadig gråere og mer truende skyer jo lenger sør bussen beveget seg. Men, til slutt kom jeg meg til Puerto Montt, hvor jeg bor hos Aldo, i hytta hans på ei strand utfor byen. Det regner, er grønt og frodig og det er kanskje det som gjør at der ute ved stranda ser det litt ut som Finnøy, eller en hvilken som helst øy på Vestlandet kanskje. Naboen har en puma i et bur, som griner, spesielt når hanene vekker oss om morgenen.

Jeg har vel ikke kommet meg helt igang med feltarbeidet ennå, men, nesten alle jeg treffer vet om noen, kjenner noen, har studert med noen som kan noe om lakseindustrien på Chiloé. Og doktorstipendiaten som sitter ved siden av meg her på arbeidsrommet Aldo plasserte meg før han sprang til dagens time (han jobber på et universitetet her i Puerto Montt, som universitetslektor), er antropolog, med forskning innen fiskeri på nettopp Chiloé... Ting tar tid her i Chile, men, noen kjenner alltid noen og vips, så har ting ordnet seg!